“Klassikeren” er en av de spaltene på Football Spectator som mange vil sikkert lese med nostalgisk blikk. Her tar vi for oss store kamper som har inn i fotballhistorien som store klassikere. Store kamper som fortsatt blir diskutert rundt i verden, dramatikk, mye på spill og uforglemmelige spillerprestasjoner som aldri blir glemt. Alle fotballtilhengere har noen kamper som er brent fast i minnet, enten favorittlaget vant eller tapte. Fotball er en idrett som vekker store følelser rundt i verden, holder folk sammen, setter folk opp mot hverandre, skaper fest, sorg og mye mer. I denne spalten vil vi selvfølgelig skrive om både klubbfotball og landslagsfotball, og det er nok en spalte som kan vekke opp gamle følelser hos mange. Første klassiske kamp ut i denne spalten er en berømt landslagskamp mellom to historiske rivaler i fotballverden, og denne ble spilt den sommeren “fotballen kom hjem”.
England 1-1 Tyskland, straffekonk 5-6 til Tyskland. Fotball EM, semfinale 26.juni 1996. Wembley Stadium, London.
Det har vært uendelig mange store målkalas blant store fotballkamper i historien. Tenk f.eks da Pelè og Brasil banket Italia hele 4-1 i VM finalen den glovarme sommeren 1970 i Mexio. Eller da Danmark maltrakterte Uruguay med 6-1 i gruppespillet i VM 1986, nok en gang i brennhete Mexio. Tenk på høsten 2009 da Tottenham utklasset og ødela Wigan totalt ved å banke dem 9-1 på White Hart Lane og var nære ved å tangere Manchester Uniteds 9-0 seier over Ipswich Town en tidlig marsdag i 1995. Og hvem glemmer ikke Liverpool sitt legendariske comeback i Champions League finalen 2004/05 sesongen da snudde 0-3 mot Milan etter pause og til slutt vant straffespark konkurransen. Det er ingen tvil om at vi har nok av målrike klassikere å velge av til å skrive om i denne spalten. Men tro det eller ei, Football Spectator velger å starte med en målfattig 1-1 kamp. Nemlig den berømte semifinalen mellom England og Tyskland på Wembley sommeren 1996. Dette gikk inn i historien som nok en klassisk kamp mellom de to rivalene…..
Football`s Coming Home
Paul “Gazza” Gascoigne hadde et fantastisk mesterskap under Fotball-EM 96.
Sommeren 1996 skulle endelig England, fotballens vugge arrangere et stort mesterskap i fotball igjen. Engelskmenne hadde ikke arrangert noe sluttspill siden VM i 1966, da de til slutt vant hele greia og ble verdensmestere. I 1996 var dette nøyaktig 30 år siden, og hele landet hadde stor tro på at 30 år med smerte skulle ta slutt. Det var en fantastisk stemning på den britiske fotballøya og folk hadde stor tro på landslaget sitt. Popgruppen Three Lions ga ut den udødelige hitsangen ” Football`s Coming Home”, der de synger om at fotballen endelig er tilbake der den hører hjemme og at England endelig skal vinne noe igjen. Sangen som har fått noen remikser senere, blant annet ved VM 98 og VM 2010 ble en stor landeplage rundt i hele verden og ble et unikt symbol for hva England skulle utrette i EM på hjemmebane.
Stjerner som Gazza, Alan Shearer, Teddy Sheringham og David Seaman var i toppform, den engelske landslagssjefen Terry Venables var meget populær og folket var klar for en fantastisk fotballfest på hjemmebane. Dessuten var det ekstra deilig for England å arrangere dette mesterskapet med tanke på at de ikke klarte å nå VM-sluttspillet i USA to år tidligere da Drillos sitt Norge og Nederland ble for sterke i kvaliken. Engelskmennene hadde også skuffet stort i Fotball-EM 1992 i Sverige, og hadde ikke gjort et godt mesterskap siden VM i Italia da de nådde semifinalen.
Nå skulle endelig ting skje, og Alan Shearer var en av de store heltene som skulle skyte England til EM-tittelen, en tittel landet aldri hadde vunnet. Tyskland derimot med Berti Vogts som landslagsjef, hadde selvfølgelig som vanlig et meget god landslag med mange klassespillere. Jurgen Klinsmann, Matthias Sammer, Andreas Mòller, keeperen Andreas Kopke og Oliver Bierhoff.
Jurgen Klinsmann, kaptein for Tyskland briljerte for Tyskland som vanlig.
Det var bare 6 år siden Tyskland hadde slått ut England på straffespark konkurranse i VM 1990, da Gazza gråt sine berømte tårer når han ble utvist og visste han måtte stå over en eventuel VM-finale. Berti Vogts valgte faktisk foran EM-sluttspillet å utelate legendariske Lothar Matthaus fra den tyske landslagstroppen, da det ble hevdet at han skapte uro i spillerleiren pluss hans krangel med Klinsmann. De fleste av de tyske spillerene var enige i avgjørelsen og Lothar Matthaus ble sett på som definitivt ferdig på landslaget, også med tanke på hans høye alder. Likevel gjorde Matthaus comeback i VM 98 og spilte EM 2000 i en alder av 39 år. Men dette er en annen historie.
Både England og Tyskland hadde hatt et stort mesterskap og det var nå klart for en stor og spennende kamp på Wembley. Gevinsten var altså en plass i EM-finalen, og selvfølgelig bar denne kampen utrolig mye prestisje. En annen klassisk kamp mellom disse to fra Wembley er jo VM-finalen fra 1966 da England vant 4-2 blant annet etter et meget omdiskutert mål som fortsatt blir diskutert på pubene i England og Tyskland.
Semifinalen denne sommerkvelden ble en helt fantastisk kamp, Alan Shearer headet engelskmenne tidlig i ledelsen og noterte for sin 5.scoring i EM-sluttspillet. England hadde flere store stjerner som hadde storspilt i dette mesterskapet som f.eks Gazza da han scoret et av 90-tallets nydeligste mål i hatoppgjøret mot Skottland i gruppespillet da de vant 2-0. David Seaman som var den store helten på straffespark konkurransen i kvartfinalen da Spania ble utslått.
Og ingen glemmer 4-1 målfesten mot et Nederland lag fullt av stjerner da spissduoen Shearer og Sheringham hadde en av sine beste kamper sammen, de scorte to mål hver. Personlig husker jeg denne kampen meget godt, da Teddy Sheringham sammen med Gazza var blant mine første store favorittspillere. England hadde nå flotte resultater, hjemmefansen med seg, spillere i toppform. Hva kunne gå galt ? Nå ledet de også 1-0 etter kun tre minutter mot sin evige rival….
Hele den britiske fotballøya var nå i fullstendig fyr og flamme. De ledet mot sin evige rival i en EM-semifinale på Wembley ! Skulle dette endelig føre til slutten på 30 års smerte ? Alan Shearer sin tidlige scoring gjorde ikke tyskerene nervøse i det hele tatt. Verken spillerene, fansen eller alle tyskerene som satt benket foran fjernsynsapparatet hjemme i Tyskland. Her har du millioner med tyskere, unge og gamle som sitter i sine hus og boligblokker, følger med på kampen og de VET at Tyskland kommer tilbake og aldri gir seg. Tyskland er kjent for å være et maskinlag og kan vinne en fotballkamp uansett utgangspunkt og omstendigheter. De millioner tyskerene som satt hjemme i stuene sine med pølser, øl og tysk melkesjokolade på stuebordet som dessert. En melkesjokolade som var helt overvåt og svett, ødelagt av den tyske sommervarmen, den tyske familiemannen med bart og Tysklands VM-90 drakt på seg, kona som var småfull på billig fransk kartong vin allerede det første kvarteret av semifinalen, og ungene som var friske og spreke, mens de heiet fram landet sitt. Alle disse visste at Tyskland ville utligne etterhvert og at Berti Vogst sine menn ALDRI ville gi seg.
Tyskland begynte med sitt pasningspill og skape trusseler for England. Andreas Moller som storspilte som vanlig, markerte seg stort på Englands banehalvdel med glimrende spill, ristet av seg Gazza, spilte ballen til Helmer. Der var det 1-1. Etter 16 minutter spill var det altså allerede 1-1. Målscoreren var Stefan Kuntz. Tyskerene tok over spillet for det meste av resten av kampen.
Det ble hardt for England å klare skape nok målsjanser siden de måtte forsvare seg godt. De klarte å holde unna Tyskland med “Gunners” legenden Tony Adams som hjertet av Englands forsvar resten av kampen. England hadde likevel noen store muligheter, hvem glemmer Tottenham stjernen Darren Andertons stolpeskudd på pasning fra David Platt…..Ekstraomgangene ble målløse, men det var nok av muligheter. Steve McManaman var nær, men ble avverget av den glimrende tyske keeperen Andreas Kopke. Den engelske hjemmefansen slapp med skrekken da Kuntz fikk et mål annulert etter at han headet ballen i mål bak Seaman, men ble dømt for foul. Gazza var svært nær også, og kunne fort avgjort det hele. Det ble straffespark konkurranse, og dette hadde jo selvfølgelig skjedd tidligere mellom disse to landslagene.
England hadde allerede for få dager siden før dette oppgjøret slått ut Spania på en straffespark konkurranse. Men nå var det ikke den evige mesterskapsskuffelsen Spania som var motstander, men det typiske tyske vinnerlaget. Som Gary Lineker sa en gang ; fotball er et spill med 22 spillere og Tyskland vinner tilslutt. Denne gangen gikk det også den veien. England tapte 5-6 foran hjemmefansen på Wembley. Aston Villa stopperen Gareth Southgate skulle ta straffe, og hans berømte straffemiss kom. Andreas Moller scorte for Tyskland, og sendte landet sitt til EM-finalen.
Tyskland slo Tsjekkia i finalen og vant nok et Europamesterskap. England var så nære på å ende tretti år med smerte “thirty years of hurt” som Three Lions synger. Men de hadde grunn til å være stolte av seg selv. Terry Venables sine menn hadde spilt glimrende fotball gjennom hele mesterskapet og gitt landet sitt mange uforglemmelige minner og stått frem på en flott måte. Likevel smerten fra dette tapet på straffespark konkurransen mot de evige tyske rivalene er noe som aldri vil forsvinne. Mange mener nok det er typisk at Tyskland vant tilslutt, men England var altså ikke langt unna tidenes EM-fest på hjemmebane. Selve semifinalen var også en fantastisk kamp, sett av millioner av mennesker verden rundt og brente seg fast i minnet til mange.
Terry Venables ( som også har trent Barcelona og Tottenham) var etter denne utrolige fotballkvelden ferdig som engelsk landslagsjef. Dette var allerede klart før EM, i januar 1996 ble det meldt at El Tel som han ble kalt, skulle slutte så fort EM var ferdig. Det var etter forskjellige forretninger utenfor banen der Venables måtte renvaske sitt navn, som førte til at han ville gå av som sjef. Typisk nok har vi jo sett mye uro blant ledelsen i FA i de senere år. Tenk på Capello historien fra i år, Svennis osv.
Uansett selv om England ikke vant EM, så hadde landslagets EM 96 prestasjon befestet og sementert Terry Venables sitt navn i nasjones bevissthet for alltid. Det er noe spesielt og unikt ved hele denne årgangen av det engelske landslaget, både Terry Venables selv, spillerene, sangen Football`s Coming Home og stemningen rundt det hele.
Det er alltid forferdelig og tragisk å ryke ut i en semifinale, spesielt på straffekonk attpåtil på hjemmebane. Det legendariske Terry Venables sitatet ““I had mixed feelings – like watching my mother in law drive over a cliff in your car.” kan brukes i sammenheng med denne situasjonen. Engelskmenne var selvfølgelig stolte over landslagets fantastiske spill i turneringen, men satt likevel igjen med blandede følelser. Det å tape på en straffespark konkurranse mot Tyskland er noe de aldri kommer til å glemme.
Dette bildet der Terry Venables prøver å trøste Gareth Southgate etter straffebommen sier mer enn tusen ord.
Den tyske landslagssjefen Berti Vogst uttalte blant annet om sitt lag ; ”The star is the team,”
Three Lions udødelige hitsang ; Football`s coming home : http://www.youtube.com/watch?v=Mh9AgkAZU0g
““I had mixed feelings – like watching my mother in law drive over a cliff in your car.” – Terry Venables
Written by Andreas H. Kyriakou
